Giverglede 04/23/2012
Påskefeiring anno 2004 etter etiopisk kalender Matheous Tium (7år, t.v.) og Habtemariam Habitamo (12) år etter at de fikk påskegaver. Vi som bor i Etiopia, får feire både jul og påske to ganger. Av Anbjørg Kiplesund Tidsregningen i Etiopia er litt annerledes enn vår, så vi feiret påske både sist og forrige helg. I alle høytider lager vi fest på Cancer Home. Da jeg kom dit sist søndag, ble jeg møtt av Habtemariam på 12 år. Han tok imot med klem og hilsen. Jeg lurte på om han visste hvorfor vi feiret påske. Det gav han et veldig greit svar på: "Det er fordi fasten er over". Jeg måtte smile litt. Alle som tilhører den ortodokse kirken i Etiopia, faster i 40 dager før påske. Da spiser de ikke noe animalsk, men er vegetarianere. Nå var det tydelig at Habtemariam gledet seg til et skikkelig kjøttmåltid. På Cancer Home hadde vi kjøpt inn og slaktet to sauer og flere høner. Kokkene hadde holdt på i dagevis med å tilberede og lage deilige og varierte kjøttretter som skulle nytes i godt fellesskap denne dagen. Etter det deilige kjøttmåltidet ble det brent, kokt og servert nydelig kaffe sammen med festbrød, popcorn, godteri og muffins. Ungene fikk en liten gave hver, fordi jula varer helt til påske her. Matheous på 7 år hadde feber og var ikke helt i form. Da han fikk gaven, visste han ikke hva han skulle gjøre med den. Kanskje hadde han aldri tidligere fått en innpakket presang? Han snakker bare oromospråket, og dermed kunne vi ikke si så mye til hverandre. Neste dag ble Matheous lagt inn på sykehuset fordi han hadde fått en infeksjon som en komplikasjon til leukemibehandlingen. Det er ikke lett å være kreftpasient. Jeg satt og så på pasientene som hadde samlet seg i stua for å feire påske. Noen lå på sofaene. De orket ikke å sitte oppe, men ville være med i fellesskapet. Ulike mennesker fra ulike deler av landet, ulike språk, ulike kulturer, ulik religiøs tilhørighet, men alle på Cancer Home, i en stor familie. Habtemariam hadde kanskje tenkt litt på spørsmålet mitt om hvorfor vi feirer påske. Han kom nemlig og fortalte meg at det var fordi Jesus døde og sto opp av graven. Habtemariam betyr "tilhører Maria", eller "eiendommen til Maria". Navnet sier meg at han hører til den ortodokse kirken. Det viser også korset han bærer rundt halsen. Vi gikk etter første runde av kaffeserveringen. Tradisjonelt skal kaffen serveres tre ganger, men vi hadde andre avtaler og hadde allerede vært på Cancer Home i flere timer. Enda en gang forlot jeg stedet i stor takknemlighet over den forskjellen det gjør for pasientene å få være på et godt, trygt og fredfullt sted midt i en smertefull, utmattende og fryktelig vanskelig livssituasjon.  Habtemariam viser stolt fram Lego-huset han har bygd. Add Comment Giverglede 04/15/2012
 Uatskillelige venner. Dukke fikk ny eier Lille Meherawit er tre og et halvt år gammel, og en av pasientene som bor på Cancer Home Av Birgitte Johnsen Hun bor der sammen med mammaen sin mens hun får behandling for kreft på sykehuset Black Lion. De kommer egentlig fra en landsby langt utenfor hovedstaden, men det er bare i Addis det er mulighet for kreftbehandling i hele Etiopia. Meherawit og mammaen er veldig fattige, det er grunnen til at de har fått muligheten til å bo på Cancer Home, da tilbudet gjelder kun for de aller fattigste. Jeg fikk besøke Meherawit og Cancer Home i forbindelse med et opphold jeg nylig hadde i Addis Ababa, da jeg jobbet frivillig som sykepleier på et sykehus i byen. Før avreise fra Norge fikk jeg en dukke fra Nilia på fem år, datteren til en god venninne av meg. Hun kom ned fra soverommet sitt en kveld jeg var på besøk, med en nydelig liten dukke i armene. Hun ville jeg skulle gi den til en jente i Afrika som ikke har noen dukke. Under oppholdet mitt i Addis hadde jeg stadig i bakhodet at jeg måtte finne en jente å gi dukken til. Jeg fikk høre om Cancer Home og Meherawit gjennom norske venner. Jeg ble rørt av å høre om arbeidet, og ville gjerne gi dukken til denne lille jenta som var så uheldig og hadde fått kreft, i ett av verdens fattigste land. Som om man ikke da har nok utfordringer fra før. Til å begynne med var jenta sjenert og holdt seg helst innunder morens trygge skjørt. Da jeg hentet noen plastdyr fra en lekekasse og forsøkte meg på noen svært ustø fraser på lokalt språk, myknet den lille skjønnheten opp. Hun ville holde meg i hånden og latteren satt løst. Etter noen timer med lek, vinket jeg henne til meg. Hun kom løpende med et strålende og nysgjerrig ansiktsuttrykk, og hånden var strakt ut for å holde i min. Vi gikk sammen inn på soverommet der jeg hadde sekken min med dukken oppi. Meherawit hadde aldri eid en dukke i hele sitt tre og et halvt år lange liv. Uttrykket i ansiktet hennes da hun skjønte at dukken var til henne, var ubetalelig. Hun løp rundt, lo og holdt et godt tak rundt den lille dukken. Hun viste den frem til alle hun møtte, men de færreste fikk lov til å låne den. Moren hennes bandt dukken opp på ryggen, så hun kunne bære den slik afrikanske mødre bærer babyene sine. Møtet med Meherawit rørte noe i meg. Hun var så takknemlig, så ekte og lykkelig denne dagen. For små barn er det her og nå som teller. Så tenker jeg på Nilia, den norske jenta på 5 år som hadde et ønske om å glede en fremmed jente i et annet land. Og det var viktig for henne at mottakeren ikke skulle eie en dukke fra før. Kanskje hun visste at det er da man blir ordentlig glad, å få noe man ikke har fra før, noe man har ønsket seg lenge. Jeg lurer på hva fremtiden vil bringe for Meherawit. Vil hun bli frisk? Hva vil skje når hun reiser hjem til landsbyen sin igjen? Vil moren leve med en frykt for tilbakefall av sykdommen resten av livet? Vil Meherawit få seg en utdannelse en dag, vil hun fortsette å være lykkelig? Og hva med alle de andre barna rundt i Etiopia som får kreft, men ikke får behandling, eller kanskje de starter alt for sent med behandlingen? Så mye fortvilelse og så mange tap av uskyldige menneskeliv. Man kan ikke hjelpe alle, men man kan hjelpe noen. Cancer Home har foreløpig 15 sengeplasser til pasienter. På en side kan man tenke at det kun er en dråpe i havet, med tanke på at det er mange millioner som trenger dette tilbudet. Men, i møte med enkeltmenneskene som faktisk får hjelpen Cancer Home byr på, forstår jeg at man har reddet verden til disse, deres slekt og kanskje også landsbyen. Ved at de ble sett av noen som bryr seg, og som valgte å strekke ut hånden mot nettopp dem. 
Etter hvert ble Meherawit og Birgitte gode venner.
Studenter i praksis 04/15/2012
 Dagligliv på CCE-hjemmet. En oase i elendigheten Av Linn Egeberg, Cecilie Marie Gewelt, Ane Haukland, Elisabeth Furnes, Janne Backus, Silje Langaker og Aurora B. Løken. Sykepleierstudenter, Diakonhjemmet i Oslo Da vi først kom til Cancer Care, hadde vi allerede jobbet 3 uker på et av Addis Abbebas største sykehus. Ergo hadde vi fått oppleve landets helsevesen og sett hvor elendig pasientene blir ivaretatt. Å komme på Cancer Care var som å komme til en oase midt i all elendigheten. Det første vi la merke til, var den fantastiske stemningen innenfor portene. Det var en så god ro og så mye verdighet i luften. Videre var det så godt å se at pasientene fikk smertestillende, god og nok mat – og at sykepleierne på jobb var hjertevarme og flinke i jobben sin. Det herlige kjøkkenpersonalet, vaktene og sjåføren er også genuint opptatt av pasientene. De kommer alltid først. Hele Cancer Care fungerer som en stor familie. Det var fantastisk å være med på et «familieråd» en lørdag. Alt kan tas opp, og alle respekterer hverandre. Sammen kommer de frem til løsninger som kan gjøre fellesskapet og oppholdet deres bedre. For oss virker det som at absolutt alle innenfor portene er oppriktig glad i hverandre. I forbindelse med vårt opphold på Cancer Care har vi fått være en dag på Black Lion Hospital, som er landets eneste sykehus med et tilbud til kreftsyke. De har per dags dato ca. 17 000 registrerte pasienter, og kun 19 sengeplasser. Dette fører til enorme ventetider og utallige mennesker dør i køen. Fattige mennesker som kommer langveisfra, har dessuten ikke råd til noe bosted mens de får behandling, og sover på gata. Det var hjerteskjærende å se en av pasientene fra legeundersøkelsen på gata i Addis et par dager etter – tiggende om penger og mat. Behovet er enormt og i realiteten har dette landet behov for utallige Cancer Care-institusjoner. Nå er det en gledelig nyhet at CCE har fått en ny tomt og skal utvide. Så er det flere som kan få deres hjelp. Det blir spennende å følge dem videre. Og håpet vårt er at de kan fortsette å vokse – og at de kan hjelpe enda flere mennesker i årene fremover! Cancer Care har vist oss at det nytter, og det var så godt å få oppleve midt i all elendigheten… En stor takk fra oss syv for at vi fikk oppleve Cancer Care! Det har virkelig satt spor. Les mer på studentenes egen blogg: http://www.afrikadagboka.blogspot.com Fornøyelse. 05/11/2011
 Løve med svart manke, Black Lion. På tur til løveparken"Hvis vi skulle gjøre noe kjekt sammen, hva ville dere ønsket da?" spurte jeg barna på Cancer Home en dag. Svaret kom umiddelbart, "Kan vi dra til løveparken, Vi har aldri sett løver før." Av Anbjørg Kiplesund Et ønske som det ikke var vanskelig å oppfylle. Vi avtalte at jeg skulle komme med bilen og plukke dem opp, og alle som skulle være med, sto spente og klare da jeg svingte inn porten neste formiddag. Ungene pratet i vei mens vi kjørte til andre siden av byen der løveparken ligger. Da jeg stoppet bilen, var barna kjappe med å komme seg ut av bilen.Men de ble fort litt beskjedne, for vi var slett ikke alene i parken. Det krydde av skoleklasser, barnehageunger og andre som visst og ville kikke på de berømmelige løvene. Men vi fikk da kjøpt billetter og beveget oss mot burene der Dyrenes Konger lå ganske sløve i solsteiken, blodrøde rundt munnen, etter et godt kjøttmåltid. Plutselig var det en stor løve som reiste seg og satte i et brøl. Ungene skvatt unna et øyeblikk før de igjen sto klistret til gjerdet og så på med store øyne. Vi fikk også sett noen antiloper, apekatter og store fugler som holdes på samme område. Like ved siden av løveparken var det satt opp et lite tivoli, og Sjauit og Amanuel var ikke vanskelige å overtale til å prøve pariserhjul og karusell. Gjett om de syntes det var gøy? Dagen ble avsluttet med mat og drikke på en fortauskafe. Barna hadde mye å snakke om og fortelle hverandre. Jeg ble litt "uttafor" fordi alle som var med, kommer fra Nord-Etiopia, Tigre og snakket sitt morsmål, tigrinja som jeg ikke kan. Men jeg satt der med en stor glede i hjertet og frydet meg da jeg så hvor oppspilte og glade ungene var.  Sjauit og Amanuel kjører pariserhjul for første gang i sitt liv. Glede 05/11/2011
Sendt hjem frisk Frisk, rask og glad: Amanuel, 13 år. Etter å bodd på Cancer Home i ett år, reiste Amanuel hjem til Tigre, FRISK, i går. Av Anbjørg Kiplesund Amanuel er 13 år, foreldreløs og har hatt mange tøffe cellegiftkurer. Han har vært så tålmodig og en virkelig gledesspreder når han har kommet over kurene. Han har sittet timesvis og kost seg med å bygge Lego. En habil kortspiller er han og blitt, og i det siste har han sammen med vakt og gartner vært ivrig med på å plante blomster og ordnet til kjøkkenhage til glede for alle beboerne på huset. For en uke siden kom bestefar for å hente ham hjem, en lang reise på to til tre dager med buss. Bestefar var så takknemlig for at gutten var blitt frisk og at han hadde fått bo og bli endel av "familien" på CCE huset. Jeg kommer til å savne deg Amanuel,klemmene dine de gode stundene vi hadde sammen. Men jeg er SÅ glad for at du er blitt frisk og kan reise hjem igjen. Dette viser at det nytter det vi holder på med i Cancer Care Ethiopia. Så gleder jeg meg til å se deg igjen om tre måneder når du kommer tilbake til kontroll. This is your new blog post. Click here and start typing, or drag in elements from the top bar. På kafé 01/03/2011
Kald fornøyelse Anbjørg og Amanuel har fått smaken på det søte liv. En mandag formiddag var jeg en tur på Cancer home. De fleste pasientene var på sykehuset, Black Lion, for kontroll eller behandling. Av Anbjørg Kiplesund Det var stille og kun Amanuel av barna var der. Han satt ute i skyggen og tegnet på en kartongbit. Det minnet meg på at jeg må kjøpe tegnebøker og ark til dem igjen. Mange av ungene er både glade i og flinke til å tegne. Plutselig fikk jeg en ide. "Amanuel, har du lyst å være med på en kjøretur og kafebesøk? Har du vært på kafe før, smakt is?" Han ristet på hodet, både is og kafe var nytt for ham. Marta, hjelpekokka, og Arare, ei ung kvinne som har vært hos oss en måneds tid, hadde og lyst til å bli med. Etter en kort kjøretur parkerte vi bilen utenfor Kaldis, Ethiopias svar på Starbucks. Kaldis er forresten navnet på gjetergutten som først oppdaget kaffebønnene. Han la merke til at geitene ble så yre etter å ha spist de røde bærene på kaffibusken. Dermed plukket han noen bønner og tok med hjem til mora som erfarte at brygget hun laget virket oppkvikkende. Vi fant oss er bord inne og satte oss ned. "Hva vil du ha Amanuel?" Han så beskjedent ned, men jeg fikk ham med bort til kakedisken og han valgte seg et stykke sjokoladekake og Mirinda-brus. Jeg bestillte en kule is til hver, Maccchiato og vannbakkels med vaniljefyll. Først var det litt stlille rundt bordet, men så løsnet tungebåndet. Praten gikk livlig, om dette iskalde som smaker søtt og godt, om familie og hjemplass er langt borte, om de andre på CCE-hjemmet. Mine gjester ler, smatter på nye smaker, koser seg. Det er lenge siden jeg har opplevd det så meningsfylt å sitte på kafé. Se spenningen og gleden over en ny opplevelse, "Tusen, tusen takk", sier de da vi har fortært alt på bordet. Stor takknemlighet for så lite. Fornøyd kjører vi tilbake til Cancer Home. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke deg som støtter CCE, slik at vi har mulighet til å gi kreftpasientene våre små forandringer og nye erfaringer på de gode dagene.. Husk "Den største glede en kan ha, er å gjøre andre glad".  Marta (t.v.) og Arar. Mosjon 12/01/2010
Bra for CCE i det lange løp Vi løper for å støtte bekjempelsen av kreft», sto det på banneret deltakerne i Rotaract Club of Keroggie bar under løpet. Et 10 kilometer langt gateløp i Addis Abeba samlet nylig hele 35.000 deltakere. Blant dem var Rotaract-ungdommer som laget fin PR for CCE. Av Anbjørg Kiplesund Løpets ambassadør er ingen ringere enn den verdenskjente maratonløperen Haile Gebrselassie. Jeg hadde meldt meg på sammen med 35.000 andre. Vi møtte opp på Meskel square klokka 8 om morgenen søndag 21.november. Stemningen var høy, og ble høyere og hetere ettersom sola steg. Klokka 9 begynte alle påmeldte i sine gule T-shirts å bevege seg. Vi lignet en gedigen biesverm som summende tok av. Kjempegøy, men krevende i sterk og væskeforbrukende varme i 2300 meters høyde over havet. Men hva har dette med Cancer Care Ethiopia å gjøre? Jo, våre gode støttespillere i Rotaract Club of Keroggie, ville benytte anledningen til å løpe med et banner for kreftsaken og samtidig dele ut brosjyrer for Cancer Care Ethiopia. Dette ble lagt merke til. Reportere fra etiopisk, riksdekkende TV stoppet Rotaract-ungdommene og laget et kort intervju med Erimias, community service director, som ble vist på TV samme dag. Veldig bra reklame for prosjektet.vårt. La oss sammen bruke fantasien og «løpe» inn støtte til Cancer Care Ethiopia! Jubileum 11/20/2010
Cancer Home runder ett år Jemawork Tekle holder tale i anledning CCE-hjemmets ettårsdag. Ettårsjubileet for Cancer Home ble feiret lørdag 13. november. Klokka 13.30 var alle pasienter, pårørende, ansatte og noen andre støttespillere samlet i stua. Av Anbjørg Kiplesund Det var pyntet til fest med gress og blomster på golvet. Kaffeseremonien ble satt i gang, og kokka kom inn med festbrød, bananer og godteri. Fire flotte ungdommer fra Rotaract Club hadde med bursdagskake. Disse ungdommene i Rotary er blitt inspirert av CCE og vil på nyåret arrangere jazzkonsert til inntekt for stedet. Kjempebra! Rørende Jimmy, Grom Moges´ kone, innledet med en rørende tale om hvor sterkt inntrykk det hadde gjort på henne å få møte pasientene og se hvordan de hadde det I internatet. Hun var rørt av pasientenes ulike historier og lidelser, men også av felleskapet og omsorgen hun opplevde på tross av ulike etnisk tilhørighet, språk og religion. Beboerne var som en stor familie i et godt hjem, sa hun. Erimias, Community service Director i Rotaract Club, holdt også en liten tale og gratulerte med ettårsdagen og det flotte arbeidet som ble gjort i CCE. Så var det flere av pasientene og pårørende som tok ordet. De takket og fortalte på flere språk om hvilken forskjell det var for dem å få bo på Cancer Home i stedet for å måtte bo på gata. Noen gråt av takknemlighet og glede. Jeg kjente selv at noe varmt trillet nedover kinnene mine. God stemning Etter at en evangelist hadde bedt for maten, koste vi oss sammen med nybrent, nykokt kaffe, kaker og frukt. Ungene nøt slikkepinnen de fikk. En god stemning og livlig prat bredte seg i rommet. For meg ble det tid for refleksjoner over året som var gått. Jeg satt og så på pasientene som satt rundt omkring. Mange skjebner, mye smerte, mye usikkerhet. Tankene gikk også til dem som ikke overlevde kampen mot kreften. Mennesker jeg var blitt glad i og savnet. Vi kan ikke helbrede kreften på Cancer Home, men vi får være med og lette og lindre noe av disse menneskenes nød. Blikket mitt fanget inn de ansatte, sykepleierne, kokkene, vaktene og den daglige lederen. Jeg følte stolthet over det de hadde fått til i løpet av ett år. Masse innsats, mange harde tak, men en medarbeidergjeng med brennende hjerter for disse syke pasientene. Enda en gang forlot jeg Cancer Home full av takk og inspirasjon til å fortsette. Vi gjør en store forskjell for disse sårt tregende og fattige - en positiv og menneskeverdig forskjell. Takk til deg som støtter oss!  Lyser opp hverdagen 11/15/2010
Stigespillet fra Norge kom raskt i bruk.
Den grønne porten til Cancer Home åpnes etter noen tut fra bilhornet. Innenfor kommer ungene løpende mot Jimmy og meg og vil hilse. De smiler og gir oss en god klem. Av Anbjørg Kiplesund For en velkomst jeg får hver gang jeg kommer. Som de barna har klemt seg inn i hjertet mitt. De er så fulle av liv, glade og fornøyde selv om de lever med en alvorlig og livstruende sykdom. Jeg bare elsker dem. Beza fortsetter å leke med ballen, og vil gjerne at jeg skal være med. Latteren, ropene og gleden idet ballen sendes fra den ene til den andre, noen mer ivrige enn andre. Dette er gøy! Burtokan, sjefskokka. kommer ut i kjøkkendøra og roper at jeg må komme inn. Nå skal det drikkes kaffe etter tradisjonell seremoni. Kaffibønnene vaskes og brennes over åpen ild til de blir akkurat passe brune. Aroma En deilig aroma og lukt brer seg i rommet. Så støtes kaffien og den typiske kaffekjelen settes på varmen. Etter litt tid koker kaffen og tømmes over i små hankeløse kopper, sinier. Vi sitter på små krakker i et lite, røykfullt kjøkken, drikker kaffe, prater, ler,og jeg fylles av takknemlighet og glede over å få være sammen med disse flotte menneskene. Men i dag skulle vi først og fremst ha hobbyverksted. Jeg finner fram fine perler og tråd i ulike størrelser, sendt fra venner i Norge. Vi skal lage fint pyntede nøkkelringer. Gebre, som er i tenårene, er kjempeivrig og får taket på flettinga og perlene med en gang. Før kvelden er omme, har de laget 50 nøkkelringer klare til salg for å skaffe inntekter til Cancer Home. Stigespill Mens noen perler og fletter pakker jeg ut et stigespill som Ingrid og venner på Kverneland har sendt oss. Jeg setter meg på golvet sammen med de minste barna og så trilles og telles det. Ikke så lett å flytte brikken framover og telle riktig antall ruter når en aldri har gjort det før. Men vi kommer da i mål, og Emanuel ble den heldige vinner. Jeg reiser fra Cancer Home enda en gang fylt av glede og takknemlighet for at vi kan få være med og gi kreftpasientene et mer verdig liv. Vi kan gjøre dagene deres lettere. De har tak over hodet,en god seng, næringsrik mat personell som bryr seg om dem,og felleskap der de kan hjelpe og oppmuntre hveandre. Stor forskjell Det er en kjempeforskjell fra dengang de bodde på gata,alene, eller ikke visste hvor de skulle gjøre av seg. Smerter og sykdommen sliter dem fortsatt ned, men nå kan de hvile fra den daglige bekymringen for det daglige brød. Jesus sier: Det dere har gjort mot en av disse mine minste, har dere gjort mot meg. Du er med på noe stort, du som støtter Cancer Care Ethiopia. 
Gebre fletter pynt til nøkkelringer.
Nøkkelringer til salgs!
Opplevelse 10/10/2008
Mitt første besøk Sykepleierne Lydia Lebede, Anbjørg Kiplesund og Åse Ohm Heskja viser teppet gitt til CCE-hjemmet av Åses søster, Kjersti Torland. Siden 2007 hadde jeg jobbet for CCE i Norge. Det var derfor med stor spenning jeg besøkte hjemmet for første gang. Av Hilde Nordgaard Nå er det søndag formiddag i Stavanger i Norge. Jeg er nettopp kommet hjem fra flyplassen og reisen til Addis Abeba. Inntrykkene er mange og gode. I tre år hadde jeg sittet i styret for CCE i Norge. Endelig skulle jeg for første gang besøke hjemmet. Det skjedde en lørdag i oktober. Døen går opp, og jeg kommer inn i stua. Der sitter pasientene og ser tv. Det er yndlingsprogremmet, en etiopisk talentkonkurranse. Voksne og barn følger med i dyp konsentrasjon. Så oppdager de den fremmede gjesten. Lydia og de andre i staben hilser meg hjertelig velkommen. Snart tar alle pasientene og de ansatte meg i hånden. Anbjørg Kiplesund og Åse Ohm Heskja er sammen med meg. Vi overrekker noen tepper til hjemmet. De blir tatt meget godt imot. Ett av teppene slår straks an blant barna. På dette teppet er det trykt biler og veier. Å sitte på det og leke med Lego, eller spille kort, blir raskt en vane for ungene. Så får vi være med på etiopisk kaffeseremoni. Anbjørg oversetter samtalene mellom pasienter og ansatte. Jeg nyter den gode atmosfæren. Den er preget av varme og kjærlighet. Her skal alle leve i gjensidig respekt, uansett religion. Pasientene er svært takknemlige for å kunne bo her. Maten de får, setter dem i stand til å ta imot behandlingen for kreft. De få injera wat, og to ganger om dagen serveres de en spesiell næringsdrikk som styrker kroppen. Kjærlighet. Respekt. Fred. Det er stikkord for driften av CCE-hjemmet. Mitt første besøk ga meg inspirasjon til å arbidere videre for prosjektet her i Norge. Og jeg sier tusen takk for at jeg fikk besøke dere mange ganger under mitt besøk i Addis Abeba. |
RSS Feed